Etiopia er et underfullt land. Hver dag gjør jeg observasjoner jeg ikke ante var mulige, mine norske briller tatt i betraktning (skal sies at jeg hverken har norske eller noen andre briller utenom solbriller). Spesielt når vi kommer litt ut av hovedstaden Addis Abeba (betyr for øvrig "Ny Blomst"), oppdager jeg at ikke alle er som i Norge.
Seinest i dag var vi på tur til et sted som heter Debre Zeit (kan til nøds oversettes "Oljeberget"). Der var jeg sammen med min kone, Øyvind, Andrea, Bent og Ellen (henholdsvis kone, ungt og mindre ungt ektepar). Bent og Ellen er Maries onkel og tante. Vi bytter på å dra hverandre med på turer hit og dit, og siden de utgjør både transport vekk fra byen (skal utbrodere mer hvorfor man vil vekk fra byen en annen gang) og godt selskap, er det liten tvil om at vi har mye å tjene på å henge oss på dem.
I Debre Zeit var vi først på en restaurant som hadde utsikt rett ned i et vulkankrater. Krateret var fylt med vann, men utsikten var likevel upåklagelig (hvis man har bodd i Danmark hele livet). Deretter fant vi det for godt å traske en tur langs kratervannet. Det skulle raskt vise seg at en skokk med innfødte unger tilfeldigvis skulle samme veien. Som våre instinkter fortalte oss, gikk de samme vei som oss fordi de ville vise oss veien (selv om veien i grunn var ganske grei å finne på egenhånd). Dette er veldig typisk for etiopiere. De vil gjerne hjelpe, men det er en sjeldenhet hvis de ikke krever penger i etterkant, selv for den minste tjeneste, ønsket eller ikke. Disse barna var på ingen måte noe unntak. "GIVE ME MONEY" er noe vi ofte hører. Av og til må vi være direkte ufine for å få dem vekk. Andre ganger må vi bare overse dem lenge nok (de kan finne på å følge etter i 10-15 minutter før de gir seg).
Hvite (eller i mitt tilfelle gyllenbrune) mennesker må ofte også betale ekstra. I går skulle vi hjem etter å ha spist ute på restaurant (D'Afrique het den, for dere som er kjent). Av ukjente årsaker kom det ingen minibusstaxier (vår rekord er 23 personer i en tolvseter). Vi måtte derfor praie en såkalt "contract-taxi". Selvsagt var denne helt lik som de vanlige minibusstaxiene, men vi måtte betale 50 birr for oss fire som reiste sammen (vanligvis koster det rundt 10 birr til sammen). Da det kom på et par etiopere, sa sjåføren (fritt oversatt): "dere er etiopiere, for dere koster det 5 birr". Dette sa de selv om de visste av vi forsto hvert ord de sa. Det skal sies at vi lo godt av situasjonen, og 50 birr er bare drøye 15 kroner, så vi lot det passere med en snill skjennepreken som dro opp stemningen ytterligere.
Innbyggernes veier i dette landet er uransakelige, og byråkratiet kjenner ingen grenser. Tålmodighet er noe man må ha i bøtter og spann. Jeg snakka med en nederlandsk dame som gjerne ville ha førerkort. For å få det, måtte hun innom fire forskjellige kontorer, og ingen visste helt hvordan de skulle ordne det. Det endte opp med at hun ikke fikk noen ting som helst.
Selv har jeg prøvd å få trådløst internett på min egen pc. Jeg har vært innom et par kontorer, men det er fånyttes så langt. Dette er den egentlige grunnen til at jeg ikke har skrevet blogginnlegg før. Hvis det ordner seg med internett, lover jeg å skrive mer utfyllende om alt vi har opplevd. Det er vanskelig å oppsummere alt mens jeg sitter på en skarve internettkafe uten norsk tastatur (ja, har funnet æ ø å og limt inn for hver gang), så dette blir alt for denne gang. Ved neste innlegg skal jeg prøve å få med noen illustrerende bilder.
Seinest i dag var vi på tur til et sted som heter Debre Zeit (kan til nøds oversettes "Oljeberget"). Der var jeg sammen med min kone, Øyvind, Andrea, Bent og Ellen (henholdsvis kone, ungt og mindre ungt ektepar). Bent og Ellen er Maries onkel og tante. Vi bytter på å dra hverandre med på turer hit og dit, og siden de utgjør både transport vekk fra byen (skal utbrodere mer hvorfor man vil vekk fra byen en annen gang) og godt selskap, er det liten tvil om at vi har mye å tjene på å henge oss på dem.
I Debre Zeit var vi først på en restaurant som hadde utsikt rett ned i et vulkankrater. Krateret var fylt med vann, men utsikten var likevel upåklagelig (hvis man har bodd i Danmark hele livet). Deretter fant vi det for godt å traske en tur langs kratervannet. Det skulle raskt vise seg at en skokk med innfødte unger tilfeldigvis skulle samme veien. Som våre instinkter fortalte oss, gikk de samme vei som oss fordi de ville vise oss veien (selv om veien i grunn var ganske grei å finne på egenhånd). Dette er veldig typisk for etiopiere. De vil gjerne hjelpe, men det er en sjeldenhet hvis de ikke krever penger i etterkant, selv for den minste tjeneste, ønsket eller ikke. Disse barna var på ingen måte noe unntak. "GIVE ME MONEY" er noe vi ofte hører. Av og til må vi være direkte ufine for å få dem vekk. Andre ganger må vi bare overse dem lenge nok (de kan finne på å følge etter i 10-15 minutter før de gir seg).
Hvite (eller i mitt tilfelle gyllenbrune) mennesker må ofte også betale ekstra. I går skulle vi hjem etter å ha spist ute på restaurant (D'Afrique het den, for dere som er kjent). Av ukjente årsaker kom det ingen minibusstaxier (vår rekord er 23 personer i en tolvseter). Vi måtte derfor praie en såkalt "contract-taxi". Selvsagt var denne helt lik som de vanlige minibusstaxiene, men vi måtte betale 50 birr for oss fire som reiste sammen (vanligvis koster det rundt 10 birr til sammen). Da det kom på et par etiopere, sa sjåføren (fritt oversatt): "dere er etiopiere, for dere koster det 5 birr". Dette sa de selv om de visste av vi forsto hvert ord de sa. Det skal sies at vi lo godt av situasjonen, og 50 birr er bare drøye 15 kroner, så vi lot det passere med en snill skjennepreken som dro opp stemningen ytterligere.
Innbyggernes veier i dette landet er uransakelige, og byråkratiet kjenner ingen grenser. Tålmodighet er noe man må ha i bøtter og spann. Jeg snakka med en nederlandsk dame som gjerne ville ha førerkort. For å få det, måtte hun innom fire forskjellige kontorer, og ingen visste helt hvordan de skulle ordne det. Det endte opp med at hun ikke fikk noen ting som helst.
Selv har jeg prøvd å få trådløst internett på min egen pc. Jeg har vært innom et par kontorer, men det er fånyttes så langt. Dette er den egentlige grunnen til at jeg ikke har skrevet blogginnlegg før. Hvis det ordner seg med internett, lover jeg å skrive mer utfyllende om alt vi har opplevd. Det er vanskelig å oppsummere alt mens jeg sitter på en skarve internettkafe uten norsk tastatur (ja, har funnet æ ø å og limt inn for hver gang), så dette blir alt for denne gang. Ved neste innlegg skal jeg prøve å få med noen illustrerende bilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar