En relativt stor håndfull etiopere har et voldsomt behov for å vite hvor jeg er på vei. De aller aller fleste av dem har heldigvis ikke gått så mye på skole (og hvis de har gått på skole, så har de sovet i engelsktimene). Dette resulterer i at de sier (dvs. roper, gjerne fra andre siden av gata) ett av følgende:
– Ferrensj, where are you go?
– You you you, chinese! Where are you go?
– Heeeeelo, where are you go?
– What you need?
Det er til og med enkelte som kan finne på å synge dette mens de går forbi oss (uten å egentlig virke så veldig interessert i hva vi skal). Ordet "ferrensj" er for øvrig et ord som blir brukt generelt om hvite mennesker (omtrent som det groteske ordet "neger" blir/ble brukt i Norge), og er noe folk i alle samfunnslag kaller oss (de som befinner seg i de lavere arbeiderklassene roper det til oss fullstendig uprovosert, mens de litt rikere hvisker forsiktig mellom seg).
I dag var jeg og Marie ute på et fantastisk flott eventyr; vi måtte (prøve å) fornye visaene våre. Det skulle vise seg å være lettere ugjort enn gjort (for ikke å ty til altfor mange språklige klisjeer). For å søke om fornyelse av visum, må man som oftest ha en (god?) grunn. Vår grunn var, ved første øyekast (ikke bokstavelig talt), ikke god nok. De fleste som oppholder seg mer enn tre måneder i Etiopia, har en mer eller mindre seriøs organisjon i ryggen. Dette gjør at de kan bruke et anbefalings-/støttebrev fra organisasjonen som nøye forklarer at landet trenger deres arbeidskraft i ytterligere noen måneder (eller år, som seg hør og bør for ekte misjonærer).
Vi, derimot, kan ikke jukse på den måten. Siden vi fra tid til annen (hver bidige dag utenom helgene) går på språkskole, prøvde vi å bruke nettopp språkskolen som unnskyldning for å få være litt lenger. Stolt som en hane (dvs. to haner) viste vi fram brevet fra skolen vår, hvor det nøye var forklart hvor lenge vi skulle gå på skolen, hvem som eide skolen og ikke minst hvor glade vi på forhånd var for samarbeidet med immigrasjonskontoret. Etter omkring tre sekunder, fikk vi blankt avslag. Overskriften på brevet var ikke bra nok. På vei ut fikk vi vite at vi i tillegg til å fikse overskriften, også skulle hatt med en kopi av språkskolens lisens. Slukøret tuslet vi ut av immigrasjonskontoret. Vi brukte så en liten time på å komme oss tilbake til
språkskolen. Der fikk etter litt tid vite at språkskolen slettes ikke har noen lisens, men nytt brev med bedre overskrift skulle vi få. Språkskolen er drevet i samarbeid mellom flere forskjellige organisasjoner, og er ikke frittstående. De har dermed aldri hatt behov for noen lisens (siden alle eierorganisasjonene har det). Problemet for oss nå ble hvordan vi skulle få tak i en lisens.
Valget falt på Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus (EECMY), hvor vi kjenner ei dame (hun er etter sigende dansk, men snakker flytende alle de skandinaviske språkene (uten å avsløre sitt egentlige språk), amharisk (det offentlige, etiopiske språket) og engelsk.) Her fikk vi (etter å ha tatt kollektivtransport lenge og uvel) et brev som forklarte at språkskolen var en del av EECMY (jeg tror i hvert fall brevet sa det, men jeg forsto nada). Uansett, da vi kom tilbake til den avvisende damen i immigrasjonsskranken (etter å ikke ha funnet kollektivtransport, men tatt taxi for 15 kroner), var alt plutselig greit. Hun kostet ikke på seg et kvart øyekast hverken på det nye brevet fra skolen eller kopien av lisensen vi hadde brukt timesvis på å hoste opp.
For dere som trodde dette var enden på visa (ufrivillig, men utrolig godt ordspill), får dere tro om igjen. Når jeg sier at "alt var plutselig greit", mener jeg at alt var klart for å sende oss videre til neste kontor i nabobygget. Etter å ha lekt stolleken (når en person går ut av køen, flytter alle de andre bak ett hakk fram) i et lite kvarter, kom vi fram til en ny skranke. Der sa vi hvor lenge vi hadde lyst til å være i landet (rundt 50 dager) og hva vi holdt på med (fint lite). Mens en kjekk mann (jeg er ikke så god på å karakterisere kjekkheten på menn, så jeg bare antar at han var kjekk) skrev inn alt dette på sin nydelig datamaskin, ga de oss (dvs. Marie) tid til å brife med sine nyervervede språkkunnskaper (for å myke dem opp litt). Alt var bare fryd og gammen, og de tok til og med noen usannsynlig horrible bilder av oss. Så ble vi sendt tilbake til den første dama igjen, som (etter nok en stollek), bare ville gi oss 30 dager forlengelse. Dette visste vi på forhånd, for det er ingen som får særlig mer enn 30 dagers utvidelse av visumet. Så ble vi, atter en gang, sendt tilbake til mannen med datamaskinen som fikk inn i systemet at vi bare fikk 30 dagers forlengelse. Deretter skulle vi få lov til å betale (hvis du trodde det var i samme kontor, trodde du skammelig feil). Etter nok en (denne gangen kortvarig) stollek i nye omgivelser (kontoret var gammelt og røtent, men for oss var det nytt), fikk vi betalt. Marie måtte til og med jobbe litt for damene bak skranken, ved å løpe til resepsjonen for å veksle en hundredollarsseddel for dem.
Denne gangen trodde vi (egentlig ikke) at vi var ferdige, men vi ble sendt videre til neste kontor for å få klistremerkene og hva de nå skal ha inn i passene våre. Det viste seg at de på dette kontoret hadde tatt en tidlig kveld. HIPP HIPP HIPP.
– You you you, chinese! Where are you go?
– Heeeeelo, where are you go?
– What you need?
Det er til og med enkelte som kan finne på å synge dette mens de går forbi oss (uten å egentlig virke så veldig interessert i hva vi skal). Ordet "ferrensj" er for øvrig et ord som blir brukt generelt om hvite mennesker (omtrent som det groteske ordet "neger" blir/ble brukt i Norge), og er noe folk i alle samfunnslag kaller oss (de som befinner seg i de lavere arbeiderklassene roper det til oss fullstendig uprovosert, mens de litt rikere hvisker forsiktig mellom seg).
I dag var jeg og Marie ute på et fantastisk flott eventyr; vi måtte (prøve å) fornye visaene våre. Det skulle vise seg å være lettere ugjort enn gjort (for ikke å ty til altfor mange språklige klisjeer). For å søke om fornyelse av visum, må man som oftest ha en (god?) grunn. Vår grunn var, ved første øyekast (ikke bokstavelig talt), ikke god nok. De fleste som oppholder seg mer enn tre måneder i Etiopia, har en mer eller mindre seriøs organisjon i ryggen. Dette gjør at de kan bruke et anbefalings-/støttebrev fra organisasjonen som nøye forklarer at landet trenger deres arbeidskraft i ytterligere noen måneder (eller år, som seg hør og bør for ekte misjonærer).
Vi, derimot, kan ikke jukse på den måten. Siden vi fra tid til annen (hver bidige dag utenom helgene) går på språkskole, prøvde vi å bruke nettopp språkskolen som unnskyldning for å få være litt lenger. Stolt som en hane (dvs. to haner) viste vi fram brevet fra skolen vår, hvor det nøye var forklart hvor lenge vi skulle gå på skolen, hvem som eide skolen og ikke minst hvor glade vi på forhånd var for samarbeidet med immigrasjonskontoret. Etter omkring tre sekunder, fikk vi blankt avslag. Overskriften på brevet var ikke bra nok. På vei ut fikk vi vite at vi i tillegg til å fikse overskriften, også skulle hatt med en kopi av språkskolens lisens. Slukøret tuslet vi ut av immigrasjonskontoret. Vi brukte så en liten time på å komme oss tilbake til
språkskolen. Der fikk etter litt tid vite at språkskolen slettes ikke har noen lisens, men nytt brev med bedre overskrift skulle vi få. Språkskolen er drevet i samarbeid mellom flere forskjellige organisasjoner, og er ikke frittstående. De har dermed aldri hatt behov for noen lisens (siden alle eierorganisasjonene har det). Problemet for oss nå ble hvordan vi skulle få tak i en lisens.
Valget falt på Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus (EECMY), hvor vi kjenner ei dame (hun er etter sigende dansk, men snakker flytende alle de skandinaviske språkene (uten å avsløre sitt egentlige språk), amharisk (det offentlige, etiopiske språket) og engelsk.) Her fikk vi (etter å ha tatt kollektivtransport lenge og uvel) et brev som forklarte at språkskolen var en del av EECMY (jeg tror i hvert fall brevet sa det, men jeg forsto nada). Uansett, da vi kom tilbake til den avvisende damen i immigrasjonsskranken (etter å ikke ha funnet kollektivtransport, men tatt taxi for 15 kroner), var alt plutselig greit. Hun kostet ikke på seg et kvart øyekast hverken på det nye brevet fra skolen eller kopien av lisensen vi hadde brukt timesvis på å hoste opp.
For dere som trodde dette var enden på visa (ufrivillig, men utrolig godt ordspill), får dere tro om igjen. Når jeg sier at "alt var plutselig greit", mener jeg at alt var klart for å sende oss videre til neste kontor i nabobygget. Etter å ha lekt stolleken (når en person går ut av køen, flytter alle de andre bak ett hakk fram) i et lite kvarter, kom vi fram til en ny skranke. Der sa vi hvor lenge vi hadde lyst til å være i landet (rundt 50 dager) og hva vi holdt på med (fint lite). Mens en kjekk mann (jeg er ikke så god på å karakterisere kjekkheten på menn, så jeg bare antar at han var kjekk) skrev inn alt dette på sin nydelig datamaskin, ga de oss (dvs. Marie) tid til å brife med sine nyervervede språkkunnskaper (for å myke dem opp litt). Alt var bare fryd og gammen, og de tok til og med noen usannsynlig horrible bilder av oss. Så ble vi sendt tilbake til den første dama igjen, som (etter nok en stollek), bare ville gi oss 30 dager forlengelse. Dette visste vi på forhånd, for det er ingen som får særlig mer enn 30 dagers utvidelse av visumet. Så ble vi, atter en gang, sendt tilbake til mannen med datamaskinen som fikk inn i systemet at vi bare fikk 30 dagers forlengelse. Deretter skulle vi få lov til å betale (hvis du trodde det var i samme kontor, trodde du skammelig feil). Etter nok en (denne gangen kortvarig) stollek i nye omgivelser (kontoret var gammelt og røtent, men for oss var det nytt), fikk vi betalt. Marie måtte til og med jobbe litt for damene bak skranken, ved å løpe til resepsjonen for å veksle en hundredollarsseddel for dem.
Denne gangen trodde vi (egentlig ikke) at vi var ferdige, men vi ble sendt videre til neste kontor for å få klistremerkene og hva de nå skal ha inn i passene våre. Det viste seg at de på dette kontoret hadde tatt en tidlig kveld. HIPP HIPP HIPP.
En aldri så liten digresjon: i går skulle jeg og Marie prøve å endre flybillettene våre på Turkish Airline sine kontorer (ja, man kan gjøre det på nett, men kun hvis man har bestilt direkte gjennom deres nettsider). Først dro vi til flyplassen (langt unna), men der åpna de ikke før på kvelden. Derfor dro vi til kontoret deres i byen, men der stengte de tidlig. Siden kontoret deres var midt i ingenmannsland, måtte vi gå milevis (bruker her engelsk mile = 1609m) for å finne transportmuligheter hjem. Etter noe om og men fikk vi most oss inn på en rutebuss (det var egentlig god plass, men det høres kult ut å mose seg inn). Vi stussa litt over at det ikke var noen ombord som tok imot betaling, for det pleier det alltid å være. Bussjåføren sa (etter en noe grov oversettelse fra Marie) at det var gratis i dag. Det viste seg etter noen hundre meter i gal retning at bussjåføren var på vei et helt annet sted, men at han hadde lyst til å drive gjøn med oss (og alle de andre på bussen). Så han slapp oss alle av mens han lo som bare det.
Dett var dett. God natt! Oppsummering: vi skal hjem til jul
Dett var dett. God natt! Oppsummering: vi skal hjem til jul
Fantastico Thorbjørn! Virker som alt er i orden der nede ;) Kjekt å vite at dere kommer hjem til jul da! Jeg savner deg i avløps og vann timene, det er nitrist uten gledesprederen Thorbjørn! Håper du kan ta med no vann hjem til meg. Det er alt jeg ønsker meg her i livet ;)
SvarSlettDu tar leseren med ut på en reise! Nei men seriøst, det er en fryd å lese. Du behersker skrivekunsten. Jeg måtte faktisk humre for meg selv (bokstavelig talt (hva nå det i all verden skal det bety)), til de andre som sitter på lesesalens (rar genitiv?) frustrasjon (de brydde seg egentlig ikke). Digger bruken av vittige, sidesparkende parenteser (noe som gjenspeiles i min skrivestil også).
SvarSlettVi snakkes, brah!
Eg kjenner meg igjen. Takk for fin blogg, Thorbjørn.
SvarSlett